Vil protestene i Iran føre til revolusjon?

«Ned med diktatoren!» høres nå igjen i Teherans gater. Sist gang dette skjedde i stor skala var under «den grønne revolusjonen» i 2009. Denne helgas protestbølge kan ende på mange måter: med status quo, blodbad og innstramming av sivile rettigheter, en oppmykning for å komme protestantene i møte, eller med en demokratisk (eller ikke-demokratisk) revolusjon. Hvilket av disse utfallene vi vil se er meget vanskelig å anslå, men de siste årenes forskning på massemobilisering mot diktaturer gir oss et veikart.

Først må vi huske på at aktive protester mot et diktatur alltid utføres av en minoritet av befolkningen. Dette betyr ikke at protester har liten støtte i befolkningen, selv om politiske kommentatorer ofte blander antall protestanter med folkelig støtte. Selv i tilfeller hvor over 50% av befolkningen støtter protestenes mål (f.eks å styrte regimet) er det kun en liten brøkdel av disse som vil ta kostnadene ved å protestere. Forskning av Erica Chenoweth og Maria Stepan, verdens to ledende eksperter på folkelig mobilisering, har studert over 200 opprørsbevegelser fra 1900 til 2006, og konkluderer blant annet med at protester som inkluderer mer enn 2% av befolkningen som aktive (meget få massemobiliseringer når dette tallet) veldig ofte ender med seier for protestantene. I Iran betyr dette ca. 2 millioner mennesker i gatene. Det er en høy terskel, og det er usannsynlig at de nåværende protestene vil nå dette omfanget.

Hvilken form protestene tar har også stor innflytelse på hvordan regimet reagerer. Massemobiliseringer som har sterk grad av organisering og disiplin, med klare prioriteringer, taktikk og strategi vil oftere lykkes enn mer spontane kampanjer. Selv små utslag av dette betyr noe: I de første protestene mot Mubarak i Egypt hadde ikke protestantene på Tahrirplassen plassert ut mobile toaletter, og protestene mistet etterhvert styrke fordi folk måtte dra hjem for å gå på do. Etterhvert ble det utplassert festivaltoaletter, og protestene kunne foregå i dagesvis uten ødeleggende dopauser. Protestene i Iran virker foreløpig som de er uten noen klar organisering eller lederskap, noe som gir dårlige utsikter for høy grad av suksess.

Om protestantene velger en voldelig eller ikkevoldelig taktikk er også et avgjørende signal. Som Chenoweth og Stepan, og påfølgende forskning har vist, vil kampanjer som i utgangspunktet bruker ikkevold ha en betydelig høyere sannsynlighet for å lykkes enn voldelige kampanjer, og oftere føre til demokratisering. Ikkevoldelige kampanjer får lettere legitimitet i befolkningen, tiltrekker seg større folkemengder og vil oftere føre til splittelser i sikkerhetsstyrkene som i tur kan føre til kupp og regimeskifter. Det er rett og slett vanskeligere å få militæret til å skyte på folkemengder som holder plakater enn på væpnede mennesker. Når noen i militæret eller sikkerhetsapparatet nekter er det en ekstremt farlig situasjon for regimet, fordi deler av sikkerhetsapparatet nå kan snu seg mot lederskapet. Hvorvidt protestene i Iran vil forbli ikkevoldelige er vanskelig å si, men deres utgangspunkt var ikkevoldelig.

Når masseprotester først er et faktum, er regimets reaksjon avgjørende. Diktatorer har to spaker de kan dra i for å få protestene til å slutte: De kan forsøke å endre de protesterendes motivasjon for å protestere, eller de kan gjøre noe med mulighetene for å protestere. For å minske motivasjonen til å protestere kan regimet f.eks imøtekomme protestene med endringer i politikk, eller til og med demokratisering. I Iran har regimet nå annonsert at kvinner ikke lenger vil bli arrestert for å bære hijab. I Saudi Arabia «kjøpte» regimet befolkningen under den Arabiske våren, ved å dele ut en stor pengesum til velferdstjenester. En annen taktikk er å møte protestene med såpass mye vold at kostnadene ved å protestere blir for store for hver enkelt protestant. Dette kan slå tilbake på regimet hvis protestantene er godt organisert og klarer å bruke regimets voldsbruk til å skaffe internasjonal støtte, men det kan også være ganske effektivt. Det Kinesiske regimets svarte med ekstrem vold mot protestene på Tiananmen plassen (og andre steder) i 1989. Det virket.

For å påvirke mulighetene til å protestere kan regimet også gjøre det vanskeligere å koordinere protest. En mulighet er f.eks å stenge internett og andre kanaler som protestantene bruker for å spre informasjon om protestene og rekruttere flere protestanter. I Iran ryktes det nå at regimet har blokkert sentrale sosiale medier som har blitt brukt i demonstrasjonene. Regjeringen kan trappe opp dette ytterligere, ved å stenge internett fullstendig, med de økonomiske og sosiale kostnadene det innebærer. Dette ble gjort i Syria under den Arabiske våren.

I Iran har vi til nå sett en kombinasjon av disse strategiene fra regimets side: Regimet har annonsert visse imøtekommelser (som en oppmykning av hijabforbudet), stengt noen sosiale medier, og lovet å møte fremtidige protester med vold. Om dette lykkes gjenstår å se.

Mens størrelsen på protestene (hvor mange mennesker) er viktig informasjon for å spå om protestene lykkes, er det også viktig å vite hvem det er som deltar. En ny studie av undertegnede og medforfattere (Knutsen og Dahlum), viser at opposisjonsbevegelser som spenner over den brede urbane middelklassen og industriarbeidere (representert ved fagforeninger og andre) har en systematisk høyere sannsynlighet for å få gjennomslag for krav om demokratisering enn kampanjer med en annen sosial profil (f.eks mer rurale opprør). Dette fordi middelklassen og arbeidere både har sterke økonomiske interesser av demokrati, og en meget høy gjennomslagskraft når de først protesterer. En slik allianse av arbeiderbevegelsen og urbane middelklasser preger demokratiseringsprosessene i det 20 århundret, og er også viktig for dagens demokratiseringsbevegelser. Hvis rapportene som nå verserer om at den urbane middelklassen (i motsetning til 2009) nå foreløpig holder seg unna protestene, gir dette dårlige utsikter for et demokratisk utfall.

Masseprotester oppstår gjerne uten betydelig forvarsel. Selv om landene som ble rammet av den arabiske våren hadde en høy grunnsannsynlighet for protester mot regimet var det ingen som forutså at protester skulle utløses av at grønnsakshandleren Mohammed Bouazizi dynket seg i drivstoff og tente på, på et torg i Tunisia 17 desember 2010. Denne uforutsigbarheten er iboende: Fordi borgere i diktaturer har sterke insentiver til å skjule sine egentlige meninger, og liten lyst til å kritisere regimet hvis ingen andre gjør det, er det ofte veldig vanskelig å få grep om folkeopinionen i diktaturer. Når først en liten modig fortropp står frem og kritiserer regimet, gjerne utløst av tilfeldige hendelser (som Bouazizis protest i Tunisia), kan en neste håndfull mennesker få mot nok til å stå frem, som igjen kan gjøre summen av regimekritiske røster stor nok til at neste håndfull regimekritikere tør å gjøre sine stemmer hørt. Dette skaper en dominoeffekt, som statsviteren Timor Kuran har kalt en «preferansekaskade». Når preferansekaskader inntreffer kan det som plutselig har vært den sosialt aksepterte holdningen («vi støtter regimet») endre seg til det motsatte («ned med diktatoren»!), og en tilsynelatende politisk stabilitet kan ende i en revolusjon. Derfor er det på dette tidspunkt vanskelig å si om protestene i Iran spiller over i revolusjon. Vi vet ikke hvor langt denne preferansekaskaden vil rase, fordi vi ikke vet hvor mange som til nå har skjult sine egne meninger. De som ønsker demokrati i Iran bør håpe at dette ønsket stikker så dypt og bredt i befolkningen som mulig.

 

Ikkevold virker

(lengre versjon av kronikk i Dagens Næringsliv, 2013)

Hvorvidt ikkevoldelige protestkampanjer kan være et effektivt våpen mot autoritære regimer er et spørsmål som ofte er preget av synsing og ønsketenkning. «Selvfølgelig», sier pasifistene. «Naivt», sier kynikerne. På begge sider av diskusjonen støtter man seg ofte på anekdoter og enkelteksempler, og lite på systematisk vitenskapelig belegg.

Siden den arabiske våren har vitenskapelige studier av ikkevoldskampanjer fått en rennesanse, og empirien så langt peker i en retning: Ikkevold virker. I den prisbelønnede studien «Why Civil Resistance Works: The Strategic Logic of Nonviolent Conflict» (bok utgitt i 2012)  har forskerne Erica Chenoweth og Maria J. Stephan samlet årlige data på over 250 ikkevoldskampanjer i perioden 1945 til 2006. Hovedspørsmålet som stilles i studien er om ikkevoldskampanjer kan være mer effektive en voldelig opposisjon i å fjerne autoritære regimer, og svaret er et rungende ja.

Forfatterne finner at ikkevoldskampanjer er mer enn dobbelt så effektive enn voldelige motstandskampanjer, selv når man tar høyde for at det ikke er tilfeldig hvor ikkevoldskampanjer forekommer oftest.  I tillegg til å påvise en sterk assosiasjon mellom ikkevoldskampanjer og regimeendring, undersøker forfatterne, gjennom statistiske analyser og studier av enkeltcase, hvorfor ikkevoldskampanjer har større suksess. En av de viktigste suksessfaktorene i ikkevoldskampanjer er at de har færre kostnader for deltagerne, som i tur leder til bredere folkelig deltagelse. Voldelige kampanjer medfører større risiko for fysisk skade, og krever at deltagerne er i stand til å utføre vold, noe som gjør at voldelige opprør ofte rekrutterer unge menn. Deltagelse i ikkevoldskampanjer har færre slike inngangsbarrierer, og inkluderer oftere både kvinner, barn, unge og gamle. Mens voldelige kampanjer krever en høy grad av forpliktelse og toleranse for risiko blant deltagerne, kan ikkevoldelige kampanjer rekruttere deltagere med ulik grad av risikovillighet og dedikasjon. Deltagere i ikkevoldelige kampanjer kan returnere til livene og familiene sine når protestene er over, mens dette er mye vanskeligere for opprørere i væpnede grupper.

Dette fører til at ikkevoldelige motstandsbevegelser oftere er større og bredere. Den gjennomsnittlige ikkevoldsprotestkampanjen har 150 000 flere aktive deltagere enn voldelige motstandskampanjer, og 20 av de 25 største protestkampanjene (målt i deltagere) har vært ikkevoldelige.

Forskningen viser at nettopp deltagelse er nøkkelen til suksess for en motstandsbevegelse.  Bred og mangfoldig deltagelse kan påføre et regime store kostnader: Det kan strupe regimets inntektskilder ved å ramme økonomien, det kan legge press på elitenes sosiale nettverk, og – kanskje viktigst – det kan svekke militærets, politiets og byråkratiets lojalitetsbånd til regimet. Når regimet ikke lenger har lojaliteten til store deler av militæret og den økonomiske eliten er det lite som skal til før det kollapser.  Dette skjedde for eksempel i Egypt 2011, når militæret til slutt tok side med protestbevegelsen som styrtet Mubarak. Chenoweth og Stephan demonstrerer dette empirisk når de viser at ikkevoldskampanjer oftere er suksessfulle når de fører til splittelser i regimets sikkerhetsapparat, mens dette ikke gjelder for voldelige motstandskampanjer.

Fra Rose- og tulipanrevolusjonene i Øst-Europa på midten av 00-tallet, til den nylige Arabiske våren finner vi eksempler på at ikkevoldelig motstand kan ha suksess.  Chenoweth og Stephans studie viser at dette er mer enn bare tilfeldigheter. Ikkevold virker. Gandhi hadde rett.

Er det nok filosofi nå?

(lengre versjon av essay skrevet i 2012, aldri trykket)

«Filosofien er død». Ordene tilhører den verdenskjente fysikeren og kosmologen Stephen Hawking, som sin seneste bok, The Grand Design (Hawking og Mlodinow 2010), hevder at filosofien ikke lenger «holder tritt med moderne fremskritt i vitenskap, særlig fysikk».  Hawkings polemikk satte i gang en debatt om forholdet mellom filosofi og vitenskap som fortsatt pågår. I intensitet og faglige skillelinjer (humaniora versus naturvitenskapene) kan debatten ligne på postmodernismestriden og «vitenskapskrigene» på 80- og 90- tallet. Forskjellen denne gang er at det nå er analytiske filosofer, i den angloamerikanske tradisjonen, som i lang tid har sett på seg selv som allierte med naturvitenskapene, som får gjennomgå. Selv om frontene er harde kan utfallet bli utelukkende positivt: Et mer selvbevisst og konstruktivt samspill mellom filosofien og naturvitenskapene.

Stridens kjerne dreier seg om forholdet mellom naturvitenskap og to distinkte grener innenfor filosofien; Metafysikk, og vitenskapsfilosofi. Metafysikk – i angloamerikansk analytisk drakt – er forsøket på å forklare-/gjøre rede for-/forstå virkelighetens grunnleggende struktur. Klassiske spørsmål som behandles i metafysikken er spørsmål som: Hva er et objekt? Er alt som finnes fysisk? Er noen strukturer i virkeligheten mer fundamentale enn andre? Hva betyr det at et noe vedvarer over tid?

Vitenskapsfilosofien er forsøket på å gjøre rede for prinsippene-, logikken, metodene og sannhetskriteriene som kjennetegner, eller bør kjennetegne, moderne vitenskap. Vitenskapsfilosofiske spørsmål er eksempelvis: Hva kjennetegner en suksessfull vitenskapelig teori? Hva mener vi når vi sier at ting vi ikke kan observere direkte, men som spiller en rolle i viktige teorier (f.eks nøytroner og protoner), finnes?  Når bør en vitenskapsmann forkaste en teori?

I den aktuelle debatten har vitenskapsfilosofien fått kritikk for å være unyttig, mens metafysikken har fått kritikk for å ignorere funn i moderne fysikk som har relevans for dens spørsmål- og som i mange tilfeller vil utgjøre svar på disse spørsmålene.

Trefninger. Hawkings kritikk oppstod ikke i et vakuum. Allerede fjorten år tidligere skriver den nobelprisvinnende fysikeren Steven Weinberg, i boken Dreams of  a Final Theory (Weinberg 1994) at filosofien som regel har påvirket vitenskapen «på en negativ måte».  En annen nobelprisvinner som uttrykte skepsis til filosofiens verdi var fysikerguruen Richard Feynman, som ved et tidspunkt skal ha uttalt at “Vitenskapsfilosofi er like nyttig for vitenskapsmenn som ornitologi er for fugler”.

Debatten har økt i styrke det siste året, og stormkastene har funnet sted rundt en av fysikkens fremste populariserere: Lawrence Krauss. Krauss` nye bok A Universe from Nothing: Why There is Something Rather Than Nothing (2012) hevder at fysikken har svaret på et av de mest fundamentale spørsmålene menneskeheten har stilt seg: Hvorfor finnes det noe I det hele tatt? Bokens hovedargument er at kvantemekanikken kan forklare hvordan materie oppstår fra «ingenting» , som i boken forstås som «vakumtilstander» i kvantefysikken. Krauss hevder at fysikken nå har funnet ut hva ingenting «er» (selvmotsigelsesfare!), og at filosofene nå må overlate diskusjonen om ingenting og eksistens til naturvitenskapene.

Hvordan man kan gi innhold til begrepet «ingenting» er et spørsmål som har blitt behandlet i moderne analytisk filosofi. Reaksjonene på Krauss` bok skulle heller ikke la vente på seg. I en kompromissløs anmeldelse i New York Times får Krauss gjennomgå av David Albert – professor i fysikkens filosofi på Columbia University. Albert, som også har en doktorgrad i teoretisk fysikk, hevdet at Krauss` definisjon av «ingenting», dvs. kvante-vakumtilstander, alikevel var “noe”, og at fysikken følgelig ikke per nå er I stand til å svare på spørsmålet om hvorfor det finnes noe fremfor ingenting (for en klassisk filosofisk behandling av dette spørsmålet, les Derek Parfit`s glimrende essay «Why anything? Why this?»).

I et infamt intervju i Atlantic slo Krauss tilbake med følgende: «hver gang det gjøres et fremskritt i fysikken, trer fysikken inn på de områdene filosofene nøysommelig har gjemt unna for seg selv….(filosofien) har ingen påvirkning på fysikken I det hele tatt…..så det er vanskelig å forstå hva som rettferdiggjør det. Så jeg vil si at spenningen oppstår fordi folk i filosofien føler seg truet, og de har all grunn til å føle seg truet, fordi vitenskapen gjør fremskritt mens filosofien ikke gjør det. «

Og slik har det pågått. Filosofen Massimo Pigliucci har anklaget Krauss for å ha et «vitenskapelig ødipuskompleks» (filosofien var vitenskapens mor),  Krauss har kalt Albert en «tåpelig filosof», og Krauss` venn stjernefilosofen Daniel Dennett har forsøkt å få Krauss til å unnskylde hele saken, med det utfall at Krauss skrev en «beklagelse» i Scientific American som istedenfor å være en beklagelse var en enda hardere polemikk som gravde skyttergravene dypere.

Alt må bort! Lignende kritikk av moderne filosofi har også kommet fra internt hold. Et eksempel er boken Every Thing Must Go: Metaphysics Naturalized, fra 2007, som på mange måter foregriper kritikken fra Hawking og fysikerne. I denne boken hevder forfatterne – som alle er filosofer – at mye av moderne filosofi «ikke bidrar med noen ting til menneskelig kunnskap», og at bidragsyterne til samtidig metafysikk «kaster bort sitt talent». Problemet, slik forfatterne ser det, er at dagens metafysikere i for liten grad vier oppmerksomhet til forskningsfronten i fysikken, samtidig som de bruker for mye tid på konseptuell analyse av typen «hva er (sett inn et begrep som brukes i fysikken her). Dette mener forfatterne er en skandale fordi nye funn i fysikken gir grunn til enten å forkaste en rekke metafysiske påstander, eller se på dem som meningsløse. Et eksempel er idèen om at virkelighetens minste bestanddeler er evigvarende atomiske punktstørrelser, som gir oppgav til alle ovenforliggende strukturer ved å arrangere seg på ulike måter, og at kausalitet forekommer når disse partiklene kolliderer med hverandre – et bilde som strider mot kvantefysikkens redegjørelse for hva som foregår på partikkelnivå. Ladyman og co konkluderer med at metafysikken må gjenskape seg selv som naturvitenskapenes tjener, og innfinne seg i en vaktmesterrolle hvor filosofens gjøremål er å vise hvordan ulike teorier og områder i naturvitenskapene kan passe sammen i et «enhetlig verdensbilde.»

Sokal affæren v. 2.0? De siste årenes trefninger mellom naturvitenskapene og filosofien er som kjent ikke de første i sitt slag. En velkjent forløper finner vi i de såkalte «vitenskapskrigene» som foregikk på 80- og 90-tallet. En av de mest kjente episodene i denne krigshistorien er den såkalte sokal affæren, hvor fysikeren Alan Sokal sendte inn en selvkomponert parodi på postmoderne vitenskapshermeneutikk som inneholdt en rekke absurditeter, umuligheter og feilaktigheter om fysikk, som at kvantemekanikken var sosialt konstruert. Artikkelen ble publisert i tidskriftet Social Text, hvorpå Sokal senere avslørte «spøken» og brukte det til å illustrere den kontinentale postmoderne vitenskapsfilosofiens problematiske forhold til naturvitenskapene (eksemplifisert ved forfattere som Derrida, Kristeva, Lacan, Deleuze etc.) .

Dagens debatt er imidlertid meget forskjellig fra vitenskapskrigene, og på mange måter sårere for den akademiske filosofien enn Sokal-kontroversen.  Denne gangen er det filosofer som på mange måter ser på seg selv som vitenskapens forsvarere som blir angrepet. Filosofi i den angloamerikanske analytiske tradisjonen. En tradisjon som i det siste århundret har vært opptatt av å forsvare naturvitenskapene, klart språk, logikk og en aversjon mot kontinental sjargong og sannhetsrelativisme. Med andre ord har partene som under vitenskapskrigene hadde «Franske sjarlataner» som felles fiende, endt opp i en konflikt med hverandre. Det er fra gamle venner man skal ha det, altså.

Lyspunkter. Debatten slik den står i dag preges av misforståelser og stråmannsvirksomhet på begge sider. For det første ser de filosofikritiske stemmene fra naturvitenskapelig bort ifra en rekke bidrag som filosofien har kommet med til naturvitenskapene. Det finnes for eksempel en rekke filosofer som har tvunget fysikken, og kanskje særlig kvantefysikk, til å tenke grundigere rundt tolkningene av fundamental fysikk. Her er nevnte David Albert`s bok «Quantum Physics and Experience» et godt eksempel. I boken påpeker Albert en rekke logiske og konseptuelle problemer ved ulike tolkninger av kvantefysikkens resultater, som igjen har stimulert  teoretiske bidrag i kvantefysikken. Et annet eksempel er Samir Okasha`s arbeider innenfor biologiens fysikk. Okasha forsøker i boken (tittel på OKASHA boken her)  å utvikle et systematisk teoretisk rammeverk for å tenke rundt det såkalte «seleksjonsnivåproblemet» i evolusjonær biologi, som gjelder hvilket nivå evolusjonen virker på – individer, grupper, gener, eller hele arter. Okashas rammeverk har senere blitt brukt av en rekke fremstående biologer, og Okasha har etter hvert blitt en standardreferanse i evolusjonsbiologi.

På den andre siden har naturvitenskapenes utfordring til filosofien blitt møtt av en stadig større vilje til å trekke på empirisk forskning i filosofisk arbeid. Undergrener av filosofien som «Philosophy of Biology», «Philosopy of Economics» og «Philosophy of Physics» har utviklet seg til akademiske industrier, og konferanser arrangeres for å bringe sammen vitenskapsmenn og filosofer i de respektive områdene. Et fremstående eksempel er den nylige konferansen «Moving Naturalism Forward», som ble holdt i desember 2012 for å bringe filosofer og vitenskapsfolk sammen for å diskutere forholdet mellom vitenskap og vitenskapelig informert filosofi. Konferansen inkluderte en rekke store navn som filosofene Daniel Dennett, Don Ross og Alex Rosenberg, biologer som Richard Dawkins og Jerry Coyne,  samt fysikere som Steven Weinberg og Sean Carroll. Konferansen ligger i sin helhet ute på youtube. Samtidig dukker det i økende grad opp forsøk på å bygge bro mellom naturvitenskapene og filosofi.  I år kommer samleverket «Scientific Metaphysics» ut på Oxford University Press, hvor redaktørenes mål er å presentere en metafysikk som kan være av nytte for naturvitenskapene.

På tross av hard polemikk, peker de sistnevnte trendene i utelukkende positiv retning. Mot en mer vitenskapelig informert analytisk filosofi, og mot en naturvitenskap som kan lære å anerkjenne filosofiens nytte.

Noen kriger kan forutsees

(Lengre og revidert versjon av innlegg i Dagens Næringsliv, 2014)

2014 var året verden brant.  Konfliktene som har blusset opp i Gaza, Irak, og Ukraina er nylige tilskudd til den lange listen av væpnede konflikter som har preget nyhetsbildet de siste to årene. I media fremstilles ofte konfliktutbruddene som værfenomener. Konflikter «bryter ut», «blusser opp», og «rammer», mens diplomater og politikere tas «på senga», som av regnvær på en tilsynelatende skyfri sommerdag. I sommer er det 100 år siden utbruddet av første verdenskrig, ofte fremstilt som en «perfekt storm» som kom totalt overraskende på majoriteten av datidens intellektuelle og politikere. Samtidig vet vi som følger værmeldingen at været kan forutsees med en viss grad av nøyaktighet. Kan utbrudd av væpnede konflikter – både mellom land og innad i land – forutsees på samme måte? Nyere forskning og innovasjoner i samfunnsvitenskapelig metode gjør det fristende å svare ja. Noen kriger kan forutsees, heldigvis.

Et nylig eksempel på en slik studie finner vi i januarutgaven av Journal of Peace Research. I artikkelen presenterer Thomas Chadefaux fra ETH i Zurich en statistisk modell som, med en betydelig grad av presisjon, forutser krigsutbrudd flere måneder før de inntreffer.  Modellen baserer seg på et globalt datasett over både mellomstatlige og interne konflikter. Dette kombineres med mål på spenningsnivået i alle land, basert på informasjon fra over 10 millioner avisartikler fra Googles massive nyhetsdatabase, samt informasjon om strukturelle faktorer som et lands militærmakt og politisk regimetype.

Ideen bak studien er enkel: Krigsutbrudd produseres av en kombinasjon av umiddelbare utløsende faktorer, som drapet på Franz Ferdinand som utløste første verdenskrig, og underliggende strukturelle faktorer, som forskyvninger i maktbalansen mellom land. Modellen bruker både strukturelle faktorer, og mer umiddelbare spenninger som reflekteres i innholdet og tonen i nyhetsartikler som omhandler lands forhold til omverdenen. Chadefaux` modell forutser hvorvidt et land vil bli involvert i en konflikt i de neste tre månedene med overraskende stor grad av presisjon. Analysen gir også gode resultater når spådommene strekker seg lenger frem i tid, f.eks opp til ett helt år i forkant av et krigsutbrudd. Dette vil si at en person, med modellen i hånd, i mai 1980 ville kunne forutse krigsutbruddet mellom f.eks Iran og Irak i september 1980, ved bare å bruke informasjon tilgjengelig i mai 1980.

Dette bidraget er bare ett av mange i en voksende forskningslitteratur. For eksempel har norske Håvard Hegre og kollegaer fra Institutt for Fredsforskning (PRIO) fått internasjonal oppmerksomhet for en artikkel publisert i International Studies Quarterly (beskrevet i herværende spalte 23.02.2013) hvor de utvikler en modell som gir prognoser for forekomsten av borgerkriger i hele verden. Lignende fremskritt har også blitt gjort på områder som folkemord, kupp og statssammenbrudd. Slike statistiske arbeider utgjør et nødvendig korrektiv til individuelle ekspertvurderinger, som har vist seg notorisk svake når det gjelder å forutsi sjeldne hendelser (se f.eks Philip Tetlocks forskning på ekspertprediksjoner).

Flere vil hevde at evnen til å forutse hendelser før de inntreffer, basert på en vellykket teori, er selve gullstandarden for all vitenskap. I naturvitenskapen kan man forutse en rekke fenomener før de inntreffer – I beste fall med nøyaktig presisjon, som for kjemiske reaksjoner, i verste fall med en gitt sannsynlighet, som for været.  I denne sammenheng påpekes det ofte at samfunnsvitenskapen er notorisk lite vellykket når det kommer til prediksjon av viktige hendelser, som finanskriser, statssammenbrudd og væpnede konflikter. Derfor bør samfunnsforskningens ambisjoner begrenses til beskrivelse, teoretisering og fortolkning av historien. Forkjempere for dette synet har rett i at prediksjon er vanskelig. Som den legendariske Amerikanske baseballspilleren Yogi Berra sa: «it`s tough to make predictions, especially  about the future».  Likevel er lærdommen fra litteraturen nevnt over klar: Å forutsi sjeldne menneskeskapte hendelser som krig og konflikt med vitenskapelige verktøy er langt fra noen umulig oppgave.

Utfordringen videre, som blant andre Chadefaux` studie er et lite steg mot, vil være å oftere bruke prognoser om fremtiden til å vurdere hvilke forklaringer som er gode og hvilke som er dårlige, og dermed til å kunne si noe mer generelt om de underliggende årsakene til krig og konflikt. Ved en slik integrering vil gode forklaringer ikke bare vurderes etter hvor godt de beskriver fortiden, men etter deres evne til å forutsi fremtiden.  Bare da vil vi kunne gå fra en verden hvor vi kan anslå hvor og når konflikt vil bryte ut, til en verden hvor aktivister, politikere, og andre kan bruke denne informasjonen til å forhindre.

Research on pseudo-profound bullshit

I recently came across this absolute gem of an article. The abstract reads:

Although bullshit is common in everyday life and has attracted attention from philosophers, its reception (critical or ingenuous) has not, to our knowledge, been subject to empirical investigation. Here we focus on pseudo-profound bullshit, which consists of seemingly impressive assertions that are presented as true and meaningful but are actually vacuous. We presented participants with bullshit statements consisting of buzzwords randomly organized into statements with syntactic structure but no discernible meaning (e.g., “Wholeness quiets infinite phenomena”). Across multiple studies, the propensity to judge bullshit statements as profound was associated with a variety of conceptually relevant variables (e.g., intuitive cognitive style, supernatural belief). Parallel associations were less evident among profundity judgments for more conventionally profound (e.g., “A wet person does not fear the rain”) or mundane (e.g., “Newborn babies require constant attention”) statements. These results support the idea that some people are more receptive to this type of bullshit and that detecting it is not merely a matter of indiscriminate skepticism but rather a discernment of deceptive vagueness in otherwise impressive sounding claims. Our results also suggest that a bias toward accepting statements as true may be an important component of pseudo-profound bullshit receptivity.

It is a must read for anyone with a less-than-perfect bullshit detector; which includes everyone.

Pseudo-profound bullshit is unfortunately  highly common in many parts of academia, and in the social sciences more so than we would like to think. Even in reputedly “positivist” scholarship I suspect that pseudo-profound bullshit is widespread. I guess a convenient heuristics with which to detect it is the number of non-self explanatory theoretical terms. My bet is that there is an exponential relationship between the incidence of pseudo-profound bullshit and the number of non self-explanatory theoretical terms.