Avkolonisering på ville veier

(Denne teksten stod på  trykk i Klassekampen, 2018)

I sommer (2018) har vi kunnet lese om kampanjen for å «avkolonisere akademia», et opprop for å bedre representasjonen av ikke-vestlige bidragsytere på pensum ved norske utdanningsinstitusjoner. Begrunnelsen er at dette vil utfordre vitenskapelige tenkemåter som er formet av kolonitiden. Motivene bak kampanjen er gode. Et akademia bestående av forskere med ulik bakgrunn bidrar til å styrke den konkurransen mellom ideer som trengs for vitenskapelige fremskritt. Derfor er det synd å se at kampanjen nå har havnet i et uproduktivt blindspor, og nå avslører seg som en fagkamp for en snever vitenskapsteoretisk relativisme; et angrep på vitenskapens objektivitet under dekke av en kamp på vegne av marginaliserte grupper.

Dette kan vi lese i Klassekampen 28 juli, når Ida Roland Birkvad hevder at Jens Saugestads syn på vitenskap som søken etter objektiv sannhet er «provinsielt», og basert på en «mannlig, vestlig, og hvit logikk». Man må langt inn i en boble av postmoderne humaniora for å mene at synet på vitenskap som søken etter objektiv sannhet – vitenskapelig realisme på fagspråket – er marginalt: Det er en helt mainstream retning i forskningsfronten av vitenskapsfilosofien. Ulike varianter av vitenskapelig realisme har også stor oppslutning blant forskere i nesten alle andre fagretninger – både i samfunnsfagene og naturvitenskapen – enn de miljøene innenfor humaniora som kampanjens initiativtagere selv er en del av.

Den falske anklagen om faglig provinsialisme er imidlertid mindre feilslått enn påstanden om at vitenskapelig realisme er noe vi bør assosiere med hvite og vestlige menn. Det vil nok være ny informasjon, og sikkert ganske så provoserende, for tusener av afrikanske, asiatiske og latinamerikanske vitenskapskvinner; medisinere, fysikere, biologer, sosiologer, økonomer, geologer og statsvitere. Ja, for det store flertallet at forskere og studenter fra det globale sør som ser på vitenskap som objektiv sannhetssøken og ikke har lest postkolonial teori ved den vestlige middelklassens utdanningsinstitusjoner.

I tillegg til å konstruere vitenskapelig objektivitet som noe hvitt, vestlig og maskulint, hevder kampanjens norske initiativtakere (Cindy Horst og Ida Roland Birkvad), i en kronikk i Aftenposten, at moderne vitenskap slik det praktiseres ved vestlige forskningsinstitusjoner fortsatt preges av kolonitidens tankemodeller. De hevder at mye av utviklingsstudier hviler på ideen om folk i Sør som «underutviklede», uten å gi noen konkrete eksempler på dette.

Hvis forfatterne har rett i sine påstander bør disse ideene dominere de minst «avkoloniserte» delene av utviklingsstudier, som f. eks mainstream økonomisk utviklingsforskning som slutter seg til prinsipper om vitenskapelig realisme. Neglisjerer denne forskningen kolonitidens overgrep, og representerer den folk i sør som «backward»? Tvert imot, de største navnene på dette feltet (stort sett vestlige menn), som f.eks. Nathan Nunn, eller Daron Acemoglu og Jim Robinson, har gjort karriere på nettopp å systematisk dokumentere de katastrofale konsekvensene av kolonimaktenes herjinger og er sterkt kritiske til teorier som søker å forklare f.eks fattigdom med at noen kulturer er underutviklede. Når Birkvad og Horst snakker om kolonitidens «systematiske ressursutnyttelse» finner de altså solid støtte i mainstream, og “kolonisert”, uviklingsøkonomi.

Kampanjen for å avkolonisere akademia har helt rett i at bakgrunn former våre tenkemåter; vår fornuftsevne er feilbarlig, vi tar kognitive snarveier, og har blindflekker som ofte driver oss i retning av konklusjoner som tjener oss selv eller vår gruppe. Imidlertid er en vitenskap som søker å være mest mulig objektiv nettopp et forsøk på å dempe effekten av disse kognitive sårbarhetene på forskningens konklusjoner. Selv om en vitenskap fundert på objektive prinsipper gir langt fra perfekte resultater, er den å foretrekke fremfor den relativismen som forfektes av avkoloniseringskampanjen.

Når de som vil avkolonisere akademia hevder at vitenskapens streben etter – og forsøk på – objektivitet også reflekterer et «ståsted», som vi bør behandle som alle andre, vil de samtidig forkaste det eneste rammeverket som muliggjør reell representasjon og dialog mellom forskere fra ulike bakgrunner. Dette vil føre til en identitetspolitisk fragmentering av forskningen, hvor prinsipper som objektivitet, nøytralitet og rasjonalitet sees på som «vestlige» konstruksjoner, mens argumentene til forskerne fra Sør kun vil vurderes i identitetspolitikkens lys. Det innebærer å trekke en vitenskapsteoretisk tvangstrøye ned over hodene på kvinnelige og ikke-vestlige forskere, som sier «dette er ditt kvinneperspektiv», og «dette er ditt Sør-perspektiv». I denne relativistiske formen for avkolonisering finnes det ingen sperrer mot ødeleggende fagfragmentering langs etniske og kulturelle skillelinjer; her vil evidensbasert medisin kunne merkes som «vestlig», og pseudovitenskapelig medisin vil kunne likebehandles med denne så lenge den kan påberope seg ulike kulturelle merkelapper («samisk medisin», «Indisk medisin» osv.). Dette vil ikke være den demokratiseringen av forskningen vi forskere – i Nord og Sør – bør ønske oss. Ja til et mer mangfoldig akademia, men ikke på relativismens premisser.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s