En Holbergsk pris?

”Holbergprisen er en skandale”, skrev Jon Elster da juryen ga prisen til Julia Kristeva. Han gjentok kritikken i år da Bruno Latour fikk den. Problemene med Holbergprisen er imidlertid mye større enn «Elster-debatten».  Vitenskapskrigene er over, og det er få som er tjent med episodiske repriser i norske aviser. Hovedproblemet med Holbergprisen ligger et annet sted: Nemlig i mangelen på bredde.

Holbergprisen er en årlig pris på 4,5 millioner kroner med det overordnede formål å ”øke oppmerksomheten og den allmenne statusen til samfunnsvitenskap og humaniora”

Dessverre mangler prisen den faglige profilen som bør følge med en slik målsetning. I praksis neglisjerer prisen brorparten av samfunnsvitenskapelig forskning ved å utelukkende premiere bidrag som kan plasseres i en antipositivistisk tradisjon. Det gjør at Holbergprisen gir et skjevt og feilaktig bilde av fagene den er ment å skulle løfte frem for allmennheten.

En snever pris

Hovedmotsetningen i tilnærmingen til samfunnsvitenskap er kjent fra lærebøkene: Mens «positivistiske» tilnærminger oftest brukes som en sekkekategori for samfunnsforskning som er opptatt av kausale sammenhenger, generalisering,  og testing etter modell fra naturfagene, er fortolkende tilnærminger typisk idiografiske, og skeptiske til naturvitenskapene som ideal for samfunnsforskningen.  Selv om denne fremstillingen er karikert, er det ukontroversielt at skillet markerer to rimelig distinkte måter å drive samfunnsvitenskap på.

På tross av at positivistiske tilnærminger er dominerende, internasjonalt og i Norge, innenfor fag som både statsvitenskap, økonomi og psykologi gir både Holbergprisens prisvinnerne og formidlingen av vinnerne inntrykk av at denne typen samfunnsvitenskap ikke finnes.

Dette er tydelig reflektert i det faginterne språket som brukes i begrunnelsene for prisen og omtalen av prisvinnerne, slik dette fremgår på Holbergprisens hjemmesider. Frederic Jameson får prisen for, blant annet å ha bidratt til «forståelsen av forholdet mellom sosiale formasjoner og kulturelle former».  Forståelsen begrunnelsen sikter til finner vi i Jamesons litteraturteoretiske kultur- og samfunnsdiagnoser av «det postmoderne».   Kristeva får prisen for sitt arbeid «i krysningsfeltet mellom språk, kultur og litteratur», hvor hun har utviklet «teorier om det avskyelige, kjærlighet og depresjon», samt, gjennom psykoanalytiske tilnærmingsmåter bidratt til en «ny forståelse av migrasjon, eksil og annerledeshet».  Zemon Davis «viser hvordan enkelthendelser kan fortelles og analyseres slik at dypere historiske tendenser og underliggende tanke- og handlingsmønstre blir tydelige.», mens Castells «har kastet lys over maktstrukturene som ligger under vår tids teknologiske revolusjoner og deres konsekvenser».

Holbergprisens beretninger om prisvinnerne viser her en helt bestemt oppfatning av hva som utgjør god samfunnsvitenskap. Det som bidrar til «ny forståelse» av et gitt konsept eller kulturelt fenomen er å foretrekke fremfor konkrete kausalforklaringer og empiriske funn i positivistiske tilnærminger.

En fremmedgjørende pris

Dette fokuset, og formidlingen av prisvinnerne kan virke fremmedgjørende. Begrunnelsene for prisen og formidlingen av prisvinnerne bruker et faginternt språk, og peker sjeldent på helt konkrete funn prisvinnerne har kommet med.  Dette gjør det vanskelig for allmennheten å få grep om hva vinnerne av prisen faktisk vinner den for.

Eksempelvis får Latour prisen blant annet for å ha understreket «betydningen av lokalisering i tid og rom for å forstå problemer knyttet til politisk legitimitet og juridiske rettigheter», og for å utfordre «fundamentale begreper som distinksjonen mellom moderne og før-moderne, natur og samfunn, menneske og ikke-menneske».

Det er få konkrete empiriske funn som vektlegges i begrunnelsene for Holbergprisen.  Isteden trekkes det frem store sosialfilosofiske samfunns- eller kulturdiagnoser – som Eisenstadt`s «multiple moderniteter», eller Jameson`s begrep om «det postmoderne».  Vi får vite at forfatterne har levert banebrytende bidrag innenfor ulike undergrener av fagene, som «postkolonial teori», studier av «den lingvistiske vendingen», «feministisk teori», eller «marxistisk kulturell teori» uten gode forklaringer av hva dette innebærer, hvorfor dette er viktig, eller eksempler på helt konkrete innsikter som springer ut av disse bidragene.

Dette mønsteret er uheldig. En pris som har som mål å løfte samfunnsfagenes status generelt bør bestrebe seg på klarhet, og ikke befeste inntrykket av at samfunnsfagene og humaniora er en øvelse i teoritung intern fagsjargong.

En Holbergsk pris

Hvordan ville en pris i Ludvig Holbergs ånd ha sett ut? Holberg var en opplysningstenker, med forakt for akademisk snobberi. Holbergs Erasmus Montanus er nettopp en satire over akademisk forfengelighet. Stykket handler om Rasmus Bergs tilbakekomst til hjemstedet etter universitetsstudier i København, hvor Rasmus har tilegnet seg sjargong og fine vaner. Ved fortellingens slutt er både landsbyboere og den jevne leser enige: Den hjemkomne sønnen er en jålete sjarlatan, som fremmedgjør fremfor å opplyse.

En pris i Holbergs ånd ville vært en bredere pris. En pris som ikke neglisjerte størstedelen av den empiriske samfunnsvitenskapen til fordel for den tradisjonen flertallet av prisvinnerne befinner seg i. En slik Holbergpris ville vært en pris som viste frem viktigheten av samfunnsfagene og humaniora for den opplyste allmennheten, formidlet på en klar og tydelig måte.  Den ville fremhevet at god samfunnsvitenskap ikke handler om individuelle akademiske «guruer» med altomfattende verdensanskuelser, men konkret nyskapende og fruktbar forskning.

Det finnes en rekke bidrag i samfunnsvitenskapene som ville egnet seg til en slik reorientering av prisen. I statsvitenskap er Adam Przeworskis forskning på de økonomiske forutsetningene for demokrati og diktatur ett eksempel. Innenfor utviklingsøkonomi ville en klar kandidat vært Daren Acemoglu og James Robinsons bidrag til å avdekke de historiske årsakene til dagens globale velstandsfordeling. Eller hva med Daniel Kahnemann, som har revolusjonert studiet av beslutninger?

Dette er alle forskere som har frembragt konkrete og avgjørende innsikter om årsakene til viktige fenomener som engasjerte borgere er opptatt av. Fra sosial nød og global fattigdom, til hvordan mennesker treffer beslutninger. Dette er noe av det aller beste samfunnsforskningen har å by og som gir innsikter som lett lar seg formidle til et bredere publikum.

En slik pris ville ikke bare være en pris av samfunnsvitere og humanister for samfunnsvitere og humanister, men en pris for den allmennheten Holbergs minnefond har som målsetning å nå ut til. I stedet representerer prisens nåværende faglige profil en antikvert avkrok av samfunnsforskningen som målbærer den samme navlebeskuende akademiske nytalen som fremmedgjorde innbyggerne i Erasmus Montanus` hjemby.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s