Vil protestene i Iran føre til revolusjon?

«Ned med diktatoren!» høres nå igjen i Teherans gater. Sist gang dette skjedde i stor skala var under «den grønne revolusjonen» i 2009. Denne helgas protestbølge kan ende på mange måter: med status quo, blodbad og innstramming av sivile rettigheter, en oppmykning for å komme protestantene i møte, eller med en demokratisk (eller ikke-demokratisk) revolusjon. Hvilket av disse utfallene vi vil se er meget vanskelig å anslå, men de siste årenes forskning på massemobilisering mot diktaturer gir oss et veikart.

Først må vi huske på at aktive protester mot et diktatur alltid utføres av en minoritet av befolkningen. Dette betyr ikke at protester har liten støtte i befolkningen, selv om politiske kommentatorer ofte blander antall protestanter med folkelig støtte. Selv i tilfeller hvor over 50% av befolkningen støtter protestenes mål (f.eks å styrte regimet) er det kun en liten brøkdel av disse som vil ta kostnadene ved å protestere. Forskning av Erica Chenoweth og Maria Stepan, verdens to ledende eksperter på folkelig mobilisering, har studert over 200 opprørsbevegelser fra 1900 til 2006, og konkluderer blant annet med at protester som inkluderer mer enn 2% av befolkningen som aktive (meget få massemobiliseringer når dette tallet) veldig ofte ender med seier for protestantene. I Iran betyr dette ca. 2 millioner mennesker i gatene. Det er en høy terskel, og det er usannsynlig at de nåværende protestene vil nå dette omfanget.

Hvilken form protestene tar har også stor innflytelse på hvordan regimet reagerer. Massemobiliseringer som har sterk grad av organisering og disiplin, med klare prioriteringer, taktikk og strategi vil oftere lykkes enn mer spontane kampanjer. Selv små utslag av dette betyr noe: I de første protestene mot Mubarak i Egypt hadde ikke protestantene på Tahrirplassen plassert ut mobile toaletter, og protestene mistet etterhvert styrke fordi folk måtte dra hjem for å gå på do. Etterhvert ble det utplassert festivaltoaletter, og protestene kunne foregå i dagesvis uten ødeleggende dopauser. Protestene i Iran virker foreløpig som de er uten noen klar organisering eller lederskap, noe som gir dårlige utsikter for høy grad av suksess.

Om protestantene velger en voldelig eller ikkevoldelig taktikk er også et avgjørende signal. Som Chenoweth og Stepan, og påfølgende forskning har vist, vil kampanjer som i utgangspunktet bruker ikkevold ha en betydelig høyere sannsynlighet for å lykkes enn voldelige kampanjer, og oftere føre til demokratisering. Ikkevoldelige kampanjer får lettere legitimitet i befolkningen, tiltrekker seg større folkemengder og vil oftere føre til splittelser i sikkerhetsstyrkene som i tur kan føre til kupp og regimeskifter. Det er rett og slett vanskeligere å få militæret til å skyte på folkemengder som holder plakater enn på væpnede mennesker. Når noen i militæret eller sikkerhetsapparatet nekter er det en ekstremt farlig situasjon for regimet, fordi deler av sikkerhetsapparatet nå kan snu seg mot lederskapet. Hvorvidt protestene i Iran vil forbli ikkevoldelige er vanskelig å si, men deres utgangspunkt var ikkevoldelig.

Når masseprotester først er et faktum, er regimets reaksjon avgjørende. Diktatorer har to spaker de kan dra i for å få protestene til å slutte: De kan forsøke å endre de protesterendes motivasjon for å protestere, eller de kan gjøre noe med mulighetene for å protestere. For å minske motivasjonen til å protestere kan regimet f.eks imøtekomme protestene med endringer i politikk, eller til og med demokratisering. I Iran har regimet nå annonsert at kvinner ikke lenger vil bli arrestert for å bære hijab. I Saudi Arabia «kjøpte» regimet befolkningen under den Arabiske våren, ved å dele ut en stor pengesum til velferdstjenester. En annen taktikk er å møte protestene med såpass mye vold at kostnadene ved å protestere blir for store for hver enkelt protestant. Dette kan slå tilbake på regimet hvis protestantene er godt organisert og klarer å bruke regimets voldsbruk til å skaffe internasjonal støtte, men det kan også være ganske effektivt. Det Kinesiske regimets svarte med ekstrem vold mot protestene på Tiananmen plassen (og andre steder) i 1989. Det virket.

For å påvirke mulighetene til å protestere kan regimet også gjøre det vanskeligere å koordinere protest. En mulighet er f.eks å stenge internett og andre kanaler som protestantene bruker for å spre informasjon om protestene og rekruttere flere protestanter. I Iran ryktes det nå at regimet har blokkert sentrale sosiale medier som har blitt brukt i demonstrasjonene. Regjeringen kan trappe opp dette ytterligere, ved å stenge internett fullstendig, med de økonomiske og sosiale kostnadene det innebærer. Dette ble gjort i Syria under den Arabiske våren.

I Iran har vi til nå sett en kombinasjon av disse strategiene fra regimets side: Regimet har annonsert visse imøtekommelser (som en oppmykning av hijabforbudet), stengt noen sosiale medier, og lovet å møte fremtidige protester med vold. Om dette lykkes gjenstår å se.

Mens størrelsen på protestene (hvor mange mennesker) er viktig informasjon for å spå om protestene lykkes, er det også viktig å vite hvem det er som deltar. En ny studie av undertegnede og medforfattere (Knutsen og Dahlum), viser at opposisjonsbevegelser som spenner over den brede urbane middelklassen og industriarbeidere (representert ved fagforeninger og andre) har en systematisk høyere sannsynlighet for å få gjennomslag for krav om demokratisering enn kampanjer med en annen sosial profil (f.eks mer rurale opprør). Dette fordi middelklassen og arbeidere både har sterke økonomiske interesser av demokrati, og en meget høy gjennomslagskraft når de først protesterer. En slik allianse av arbeiderbevegelsen og urbane middelklasser preger demokratiseringsprosessene i det 20 århundret, og er også viktig for dagens demokratiseringsbevegelser. Hvis rapportene som nå verserer om at den urbane middelklassen (i motsetning til 2009) nå foreløpig holder seg unna protestene, gir dette dårlige utsikter for et demokratisk utfall.

Masseprotester oppstår gjerne uten betydelig forvarsel. Selv om landene som ble rammet av den arabiske våren hadde en høy grunnsannsynlighet for protester mot regimet var det ingen som forutså at protester skulle utløses av at grønnsakshandleren Mohammed Bouazizi dynket seg i drivstoff og tente på, på et torg i Tunisia 17 desember 2010. Denne uforutsigbarheten er iboende: Fordi borgere i diktaturer har sterke insentiver til å skjule sine egentlige meninger, og liten lyst til å kritisere regimet hvis ingen andre gjør det, er det ofte veldig vanskelig å få grep om folkeopinionen i diktaturer. Når først en liten modig fortropp står frem og kritiserer regimet, gjerne utløst av tilfeldige hendelser (som Bouazizis protest i Tunisia), kan en neste håndfull mennesker få mot nok til å stå frem, som igjen kan gjøre summen av regimekritiske røster stor nok til at neste håndfull regimekritikere tør å gjøre sine stemmer hørt. Dette skaper en dominoeffekt, som statsviteren Timor Kuran har kalt en «preferansekaskade». Når preferansekaskader inntreffer kan det som plutselig har vært den sosialt aksepterte holdningen («vi støtter regimet») endre seg til det motsatte («ned med diktatoren»!), og en tilsynelatende politisk stabilitet kan ende i en revolusjon. Derfor er det på dette tidspunkt vanskelig å si om protestene i Iran spiller over i revolusjon. Vi vet ikke hvor langt denne preferansekaskaden vil rase, fordi vi ikke vet hvor mange som til nå har skjult sine egne meninger. De som ønsker demokrati i Iran bør håpe at dette ønsket stikker så dypt og bredt i befolkningen som mulig.

 

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s